mandag 15. mars 2010

Spontanhelg i Hokitika

Det ble litt av ei natt i Hokitika. Vi fikk to nye gjester til garasjen, Scotty og Matt. To livlige gutter med godt humør. Så jeg og Linda hadde det skøy i en garasje til en fremmed, men fantastisk snill dame, i lag med 6 artigkarer. Lærte oss mange nye triks som vi skal ta på dere der hjemme, når vi en gang kommer hjem.

“BÆNG - hvem skøyt jeg nå?!”

Gratis drikke på oss denne kvelden og, så ble en veldig billig helg for oss, som enhver backpacker liker veldig godt! Etter mye lek og moro i garasjen var det tid for byen og street-party. Matt og Scotty fulgte etter oss hele veien, mens de andre forsvant til festival-området. Vi uten billett kom oss ikke inn. Like greit, for på byen hadde vi det fantastisk artig. Jeg og Linda tullet så mye med guttene at vi tilslutt bare ble kalt for “trouble-girls from Norway”. Vi for å klappet allejenter på rumpen og fikk det til å se ut som om Scotty eller Matt gjorde det, og det var en fyr som virkelig trodde det var Scotty. Så når han prøvde å unnskylde seg gjorde vi det bare enda verre. Stakkars gutt, visste ikke hva han skulle gjøre til slutt.

Når jeg måtte på do, var det så lang kø på jentedoet, så gikk like greit bare inn til guttene. Mens jeg sitter å gjør mitt, hører jeg noen gutter på utsiden som snakker om Finland, så jeg roper ut. “Heey, are you from Finland? I’m from Norway” Som svar får jeg. “Skjønner du hva jeg sier nå?” Visste seg å være en gutt fra Danmark. Så der satt jeg å hadde samtale med han gjennom døren. Artig å endelig kunne snakke litt norsk med noen andre enn Linda. Senere på kvelden, når jeg og Linda gikk på do sammen - på guttedoet, kommer en godt voksen dame springende etter oss inn på doet. Vi tenkte først at hun skulle prøve å komme inn på doet før oss, men det var veldig feil. Istedenfor starter hun å ta på hele oss. Puppene, rumpa og klærne mens hun snakker om hvor fantastisk flotte vi var. Jeg og Linda tok henne selvfølgelig med til guttene. De bare ristet på hodet og fortsatte og snakke om at vi kun var full av trøbbel.

Når vi ble lei av å høre om alt trøbbel-snakket deres, prøvde vi å snike oss bort fra dem for å utforske andre utesteder. Vi rusler avsted og aner ingen fare, men blir plutselig overfalt av dem. Ikke mulig å gjemme seg for de, nei. Vi fortsatte bare ferden nedover gågaten mens vi tullet og snakket med de fleste vi møtte på. Tilslutt ser vi at Matt og Scotty trekker seg unna. Endelig tenkte vi, men for hver gang vi flyttet på oss, flyttet de seg like langt, bare på andre siden av gaten på en ganske diskré måte. Etter en lang stund ble de endelig lei av å holde øye med oss.

Endelig fant vi en uteplass vi hadde lyst til å utforske, bare at vi måtte vente alt for lenge i køen. Selvfølgelig ble vi rastløse og begynte med tulle vårt igjen. Vi klappet en fyr litt lengre fram i køen regelmessig på rumpen og alt han kunne se når han snudde seg var masse mannfolk. Til slutt begynte han å kjefte på gutten som sto framfor oss i køen, uten noen forbedring på rumpetafsingen. Derfor skulle han sladre til vakten, men endte med at han slo ned vakten og ble kastet ut av køen etter å ha stått der lenge og ventet.

Endelig inne og rett på dansegulvet. Det første vi treffer på er en svær kar som kunne minne oss om et fossefall. Når han snakket var det som om noen sto med en vifte og blåste vind i håret vårt og sprutet masse vann på oss. Måtte bare gnisse meg litt til noen andre på dansegulvet etter den samtalen for å få alt spyttet av meg. Var egentlig ikke verd drinken vi fikk hos han.

Klokken ble masse og jeg ble lei. Linda var fortsatt i dansehumør, så hun ble igjen på byen mens jeg fant veien hjem til garasjen. Der var “J” og “B”, så vi ble bare sittende å snakke og tulle til de andre kom seg hjem. Endte med et artig nachspiel. Perfekt slutt på en fantastisk helg!

Neste morgen var jeg og Linda i toppform, utrolig nok. Guttene så litt mer sliten ut. Også fikk alle i garasjen servert eggerøre, bacon og stekt tomat på toast hos damen vi sov hos. Hun var bare så alt for snill!

fredag 12. mars 2010

MYE har skjedd siden sist! Her i Blenheim, som vi har vært i over to måneder nå, har vi hatt mest moro enn resten av tiden vi har vært her i flotte New Zealand.

Vi kom oss trygt fram til Blenheim, selv om vi var veldig i tvil til tider. Edward er ikke den beste sjåføren jeg har sittet på, kan man vel si. Så var det tilbake til det “gode” hostel-livet. Man blir fort tilvant å bo i hus. Navnet på hostellet var Peace Haven, men det var ikke mye peace å få der. Felles do og dusj for gutt og jente, et lite rotete kjøkken full av fluer og kinesere. Bare gnell på dem når de har store diskusjoner om hvilken ris som er best.

Rommet måtte vi dele med fire tysker. To gutter og to jenter. Hyggelige folk, men vi trives best når det bare er oss. Jeg og Linda. Når vi først kom dit hadde tyskerne virkelig tatt seg til rette på rommet. Bagasje og rot overalt. Vi klarte etter hvert å skvise bittelitt plass til tingene våre, men det var jo ikke fred å få - selv når vi prøvde å sove. Og for oss to som virkelig prøvde å holde oss unna søtsaker etter ei GOD jul var det veldig hardt å se dem spise is og kjeks dagen lang. Derfor tilbrakte vi en del tid i Tv-rommet for å se på film og prøve å slappe av litt, men selv ikke der var det fred å få. Alltid var det en gammel mann som lå som et slakt på hele sofaen, duftende i svettlukt og kommenterte alt som skjedde på filmen eller startet samtaler uten mening når vi prøvde å følge med på filmen. Så irriterende! Og de gangene man fikk nyte stillhet på rommet, kunne man høre folk plaske i bassenget som tilhører hostellet på andre siden av gjerde eller når mannfolkene tok seg et piss. Det var da jeg gjorde oppdagelsen om at nesten alle gutter starter pisset sitt med et sikkelig “Aaaah”.

Etter en uke var det nok. Vi samlet alt rotet vårt sammen og kom oss hele veien til Blenheim Backpackers - hostellet på andre siden av gjerde. Og glad er jeg for det! Her fikk vi oss dobbeltrom med Tv, kjøleskap, klesskap og et bord, til og med - for 10 dollar billigere enn hos Peace Haven. Et ekstra pluss var jo bassenget, der vi tilbrakte mye tid med både vannvolley, bading og soling. Litt trening ble det og.

Grunnen til at vi dro til Blenheim var jo pågrunn av jobb. Godt å gjøre noe annet enn ingenting, som i Nelson. Men jobben var forferdelig. Nyplantete druebusker med høyde til knærne, så måtte derfor bøye oss ned i knær og rygg for hver plante, åtte timer om dagen. Og det var ikke få! Det tok ikke mange dagene før vi fikk vondt i rygg og føtter og med en lønn på 54 kr timen følte man seg litt som slaver i blant. Så etter 13 dager var det nok for min kropp. Linda holdt ut litt til for å tjene inn litt ekstra penger, mens jeg var hjemme å gjorde husarbeid. For at Linda skulle føle seg litt bedre sto jeg opp sammen med henne om morgenen, også kom hun hjem til middag og massasje. Etter en ukes tid var det ikke mer jobb igjen for henne, så vi måtte finne på noe annet å gjøre. Alt annet enn å forlate Blenheim Backpackers, for her var det alt for mye liv som vi ikke ville gå glipp av.

Helgen etter jobbslutt ble vi alle som har jobbet oss i hel, invitert ut på en øl som et forvell-party. Der var også “The Big scary Boss“ som vi kalte han. Kunne minne oss om en mafiamann, som alltid gikk med samme skjorte. Til og med på forvell-partyet. Vi hadde en super kveld med mye moro.

Etter noen dager uten jobb var vi begge blitt ganske rastlause. Er ikke så veldig mye å gjøre ellers i Blenheim når alle er på jobb og det stort sett bare er oss på hostellet. Derfor ble vi veldig glad når Adam fikk ordnet oss jobb der han jobber. Selv om dette også var vingård-arbeid viste det seg å være drømmejobben for oss - i forhold til den andre. Buskene var store og flotte og alt vi gjorde var å fjerne noen druebunter og blader her og der. Superlett og ingen belastning på vår kjære kropp. Til og med lønningen var bedre. Hele 4 kroner mer.

Det beste med jobben var at vi jobbet i grupper, så vi kunne prate å tulle dagen lang. Tiden fløy av gårde. Og på vei hjem en dag hadde vi matkrig med noen tysker fra jobb som var i bilen bak oss. Vi slengte bananskall og epleskrotter etter dem, så i gjengjeld fikk jeg en hel flaske med vann over meg. De snek seg på siden av bilen når vi sto i kø, og siden Adam manglet ruten på den siden jeg satt kunne jeg kun beskytte meg med en genser jeg fant. Men det funket dårlig. Og så når vi kom til bensinstasjonen skulle tyskerne parkere, men endte med at de peiset inn i døren til bilen ved siden av fordi damen akkurat åpnet den. Vi kunne ikke gjøre annet enn å flire enda mer. Alt var bare helt komisk. Damen ble så frustrert at hun bare forsvant.

En annen dag var vi en hel gjeng fra jobb som dro å spilte Paintball etter arbeid. Jeg, Linda og syv gutter. Vi holdt på i tre timer og hadde det bare helt fantastisk artig. Når vi var ferdig var vi alle full av maling og blåmerker. Billig var det og. 100kr for hundre skudd og ellers det man trengte.

Også denne jobben sluttet jeg før Linda, men det var fordi jeg skulle bruke dagene på å lese til dykkesertifikatet. Har alltid hatt lyst til å dykke, så det var bare å hoppe i det. Eneste var at all teorien var på engelsk, så det var ikke lett. Men med god hjelp fra Adam og ordboken skjønte jeg etter hvert sammenhengen i det meste. Og når jeg i tillegg kom i gang med dykkingen var alt som en lek. Dykkingen var fantastisk. Fisker og store sjøstjerner over alt. Mitt siste dykk var vi å så på et vrak, så det var ekstra spennende. På teorieksamen fikk jeg bare tre feil av femti spørsmål, så er kjempefornøyd! Gleder med til å komme hjem å dykke.

Helgene vi ikke hadde jobb gikk til utflukter og oppdagelsesferder. En dag vi hadde ordnet oss litt for å gå til byen på formiddagen bare for å kike ble vi stoppet av en bil. Alex het sjåføren og han hadde både jobb og boplass å tilby oss. Og om vi ikke ville bo der kunne vi likevel komme til han når vi ønsket for å bruke internett, gratis. Så det passet jo oss perfekt, spesielt siden han bodde fem minutter fra hostellet vårt. Men etter dette var han overalt. Han kunne dukke opp midt på dagen, alltid i bar overkropp bare for å se hva vi gjorde og om vi ville være med på utflukt. Vi hadde selvfølgelig en god unnskyldning hver gang. De eneste gangene vi snakket med han var når vi trengte internett, så han skjønte vel etter hvert av vi bare utnytten han. For plutselig en dag hørte vi ikke mer fra han, heldigvis.

Vi har også vært på plomme-slang. Vi var blitt fortalt om dette plommetreet med fantastiske gode plommer. Så vi tok med oss to plastposer og gikk av sted. Etter 20 minutter med vandring langs hovedveien med masse fløytende biler, kom vi endelig fram. Jeg klatret opp busken mens Linda sto fint å så på trygt nede på bakken. Vi fikk fylt opp begge posene med saftige plommer. Namnam!

Når været er ekstra fint drar vi en hel gjeng på stranden. Alltid like koselig. En søndag skulle vi på muslingjakt ved stranden. Vi ble fortalt at vi kunne gå i ca 15 minutter eller svømme rundt til den perfekte plassen. Jeg, Linda og Paul bestemte oss for å gå. Vi gikk og gikk og gikk. Opp og ned og fram og tilbake gjennom kompakt skog og trær som knakk om man holdt seg i dem. Og ikke fant vi noen plass å plukke muslinger, så etter over en time med vandring fant vi ut at vi burde kanskje gå tilbake, for nå begynte det å bli farlig. Klipper som gikk rett ned i havet og bratte bakker dekt med blader som vi skled på. Etter mye strev og dårlig orientering fant vi endelig veien tilbake til de andre. Jeg og Linda som bare hadde på oss kort shorts så ut som vi hadde vært i krig i skauen. Leggene var dekt med kloremerker fra alle buskene vi kjempet oss i gjennom. Jojo og Tbag, to tyske fra hostellet, som hadde valgt å svømme kom tilbake med masse muslinger. Så på kvelden spiste vi alle sammen i lag. Musling og stekt potet. Nydelig!

En helg skulle jeg, Linda, Tbag og Jojo være med Paul til Picton, en mindre by bare 20 min kjøring fra Blenheim. Der skulle vi besøke en Maorisamling, for Paul er halvt Maori. Maori kan sammenlignes med samene i Norge. Men vi var visst for sent ute, så vi brukte heller dagen til å storkose oss på stranden med øl, frukt og snacks. Som vanlig ender det opp med at jeg og Paul har brytekamp, og i dag var det matkrig. Sjokoladepålegg og dressing overalt.

Det har også vært to helger der jeg og Linda har vært separert fra hverandre. Første helgen var når Linda skulle på fjelltur med guttene på rom 14. Jan og Adam fra Tsjekkia, Case fra USA og Flo fra Tyskland. Jeg var igjen på Motorcamp sammen med Adam og Paul. Adam er fra NZ og Paul er fra Australia. Vi hadde late dager på stranden og gode middager sammen. På lørdagskvelden tok jeg meg en tur ut på byen i lag med to tyske jenter vi har jobbet med. Meika og Janina. Det var en super kveld, selv om jeg ble forfulgt av en gal mann. Han kom og pratet med meg hele tiden, og når han skjønte at jeg ikke var interessert sto han i et hjørne å stirret intenst på meg. Kom meg heldigvis trygt hjem den kvelden. Veldig godt å se Linda igjen på søndagen. Savnet henne masse!

Helgen etter var det jeg som skulle på utflukt. Adam inviterte meg med til Timaru på bursdagsparty til en av bestekompisene hans. Fikk også teste ut haiking for første gang. Kjempelett og artig, selv om man må ha god tålmodighet til tider. Vi kom oss trygt fram på fredagskvelden, så da var det sengen med en gang. På lørdag styrte alle for å fikse til bursdagen. Billiardbord, grill og mat. På kvelden var det grilling og alkohol etterfulgt av monstertruckshow. Showet var en liten skuffelse, men resten av kvelden var artig. Vi dro tilbake til huset å spilte masse Gitar Hero og Billiard. Jeg og Adam dro på byen før alle andre. På vei til byen klarte vi å ødelegge et gjerde for vi skulle sitte oss ned så han kunne rulle seg røyk. I byen var vi innom en bar fordi jeg måtte å do. Så kjøpte vi pai og satt oss på en benk for å se den fine utsikten, som vi ikke kunne se fordi alt var svart. Men der ble vi sittende og gomle i oss pai. Så dro vi hjem og la oss før de andre kom seg på byen. Søndag våkner jeg av at jeg må spy, selvfølgelig. Jeg klarer ikke å finne døren noen plass, så det var like før jeg spydde ned hele huset. Når jeg ble bedre i formen, spiste jeg og Adam frokost ved strandkanten. På tur hjem holdt jeg på å fryse med i hel, for hadde bare en shorts og singlet siden resten av klærne var full av spy. Var godt å komme hjem til Linda igjen.

Man skulle tro vi var blitt lei av hverandre siden vi er i lag hele tiden. Men nei, blir aldri lei henne! Hvis en går på do bare så spør vi alltid: Hvor du skal? Og sånn er det med alt. Hun er den beste!

Mest moro har vi hatt på Blenheim Backpackers og med folkene vi har møtt her. Paul, en 36 år gammel unge fra Australia. Han er en knupp! Vi har det så mye artig med han. Planene er store med han. Etter jeg og Linda har reist litt på sørøya skal vi møte han igjen. Han skal kjøpe VAN, og siden han ikke har lappen skal jeg og Linda være sjåfør. Så skal vi bare kjøre rundt overalt hvor veien fører oss - med surfebrettene på taket. Vi skal ha det så artig!

Adam er en sjarmerende fyr som alltid er å se med ukulele’en sin. Er det samme som er en liten gitar, bare med fire strenger. Vi har hatt det mye artig de 2 månedene vi har vært her. Og det er han vi smisker med om vi har bruk for bil eller vil spille Gitar Hero. Er blitt helt avhengig!

En varm sommerdag var det fotballturnering blant alle hostellene rundt i Blenheim. Vårt hostell hadde to lag. “The Funteam” og et annet litt mer seriøst lag. Jeg og Linda spilte selvfølgelig på “the Funteam” sammen med Paul, Adam og en hel gjeng med andre godfolk. Spilte to kamper, begge med tap. Men vi hadde det fantastisk artig! Det andre laget fra hotellet vårt derimot, vant hele turneringen! Masse øl var premien.

Det er en del artige folk på dette hostellet og. Vi har Paul som bor i ei lilla campingvogn og er den lokale dealeren. Så for de som røyker hasj, er det han man går til. Alltid når han ser meg og Linda roper han etter oss. “Hey beautiful, how are you, beautiful?” Artig kar, men som er blitt veldig amper i det siste. Hører ofte han har store diskusjoner med kundene sine. Det er fordi han prøver å kunne ut alkohol og vanlig røyk. Adam sier han kommer til å gå over streken en dag, så kanskje like greit at vi kommer oss bort nå.

Billy er den andre artigkaren vi har her. Han er full hver dag, men utrulig nok kommer han seg opp på jobb tidlig på morgenen for å klippe sauer. Snill og passelig gammel, men kan bli veldig innpåslitende til tider.

To bursdagsfeiringer han vi også vært med på her. Først var det feiring av Paul som ble hele 36 år, noe man ikke kan tro. Han er som en voksen unge. Vi arrangerte overraskelsesbursdag med grilling, alkohol og kake. Jeg og Linda bakte brownies med det norske flagg på og Adam sto for grillingen. Paul hadde ingen anelse om at vi ordnet dette til han, så han fikk sjokk når han kom hjem fra jobb. Det ble en super kveld, og alle var i supergodt humør. Mett og god ble man og. Glad jeg ikke måtte på jobb dagen etter i motsetning til alle de andre.

Neste bursdagsfeiring var av Linda. Det er en feiring vi aldri blir å glemme! Beachparty med god musikk, masse folk og uendelig med drikke. Linda, Paul, Tbag og Jojo hadde laget en superkul flyers som de hengte rundt på hostellene i området. Teamet var PIMP, hoe and homeless, så det var mange artige utkledninger å se. I tillegg hadde Paul arrangert en Haka for oss, som ingen visste om. Det er en kampdans Maoriene har brukt i alle år. Sikkelig kult å se på med bålet i midten. Linda klarte nu å sovne av ved strandkanten, men Tbag berget henne fra kulden og slengte henne inn i teltet, som hun senere klarte å spy i. Og der måtte jeg ligge å passe på henne og en annen fyr som hadde fått i seg litt for mye. Etter noen timer når Linda var lei av å sove, forlot hun teltet fordi det luktet alt for mye spy der, uten å vite at det var hennes eget. Uten om det, hadde vi alle en flott kveld. Neste morgen hjalp alle til med opprydding, så stranden så nesten urørt ut. Tilbake på campen, ganske redusert, koste vi oss med god ostekake som jeg hadde bakt til Linda dagen før. Namnam!

En dag fikk jeg en stor pakke sendt fra Norge. Da hadde pappa sendt meg norsk avis, magasin, sjokolade og risengrynsgrøt! Så den dagen spiste jeg og Linda oss i hel på risengrynsgrøt. Tenkte at vi kom til å ha middag i to dager nå siden pakken var merket med 4 porsjoner. Men endte med at vi spiste opp alt sammen. Kjempegodt!

Nå har vi forlatt Blenheim. Var vel på tide, siden vi har vært der i 2 måneder nå. Veldig trist, selvfølgelig. Og forlate alle de flotte menneskene vi har blitt kjent med der. Det er det triste når man er ute å reiser. Det blir så mange forveller. Men så møter man alltid mange nye flotte folk!

Planen var å haike ned til Franz Josef, ca 8 timer fra Blenheim. Fra der skulle vi egentlig ta en buss klokken 09.00 i morges for å reise rundt på hele sørøya. Men istedenfor sitter vi i Hokitika nå. Vi ble plukket opp av en guttegjeng på fire fra Blenheim. De snudde faktisk for å ta oss med. Jeg og Linda måtte skvise oss inn i baksetet sammen med to gutten. B og Mike. “J” og Scott satt framme. Livlig gjeng. Siden vi var litt sent ute, så ble det alt for mørkt til å haike videre når vi ankom Hokitika, så derfor ble vi med guttene. Vi fikk sove i garasjen og hadde en fantastisk artig kveld i går. Ble nok litt mer alkohol enn planlagt på dem. I dag er det en stor Wildfood-festival, så det er mennesker kledd i all slags antrekk overalt i gatene, i tillegg til boder der man kan kjøpe med seg fine suvenirer. Etter festivalen er det street-party, så vi gleder oss masse til i kveld! I morgen haiker vi videre til Franz Josef som først planlagt.





Ivrig haiker. Tok ikke lange tiden før vi ble plukket opp.