Nå har vi vært i New Zealand i ganske nøyaktig 7 måneder. Vi har hatt en super tid og opplevd så mye fantastisk. Menneskene her er hyggelig og overraskende velkommende. Du kan møte folk på gaten som tilbyr deg å sove der. Som når vi var i Napier for en uke siden. Vi hadde parkert på stranden og gjorde oss klar for en joggetur. Da kom det en dame og parkerte ved siden av oss for å ta seg en røyk nede ved stranden. Hun begynnte å småprate med oss, og det endte med at vi ble invitert på middag og at vi kunne få sove hos henne så lenge vi ønsket.
Hun het Karina Jensen, faktisk. Familien har norsk blod i seg fra lenge siden. Hun har tilsammen tre barn, men vi fikk bare møtt to av dem. En veldig ernergisk jente på 4 år og en liten gutt på 20 mnd, i tillegg til to hunder, to marsvin og en liten kattepus som Linda var veldig begeistret for. Fikk derfor sove på rommet i lag med oss, som endte med at den gjorde fra seg under MIN seng. Lukten må dere fårestille dere selv!
I dag fikk vi heldigvis solgt bilen vår, med tungt hjerte. Vi har hatt det mye artig med den, selv om det begynnte å bli kjørlig om nettene. I natt våknet jeg opp av en hylende Linda: Line, æ døøør! I det hun sniker seg inntil meg for å varme seg.
Bilen ble solgt for 1700$. Hele 700$ mindre enn vi betalte for den. Sesongen for å selge er veldig dårlig nå, fordi det er flere selgere enn kjøpere. Vi hadde selvfølgelig håpet på å få litt mer for den, for det var en super VAN med masse utstyr. Men jeg er glad for at vi i det hele tatt fikk den solgt. Er mange som må forlate med bilen usolgt.
I kveld tar vi flyet til Los Angeles, noe vi gleder oss veldig til! Der skal vi shoppe, sole oss og spise masse Mc Flurry, for det har dem faktisk ikke i New Zealand. Vet ennå ikke hvor lenge vi blir værende. Får se hvor lenge pengene holder. Så plutselig en dag er vi kanskje hjemme. Hvem vet? :)
Vi er litt usikker på hvordan vi skal reise rundt i USA, for det er jo utrolig stort. Men først skal vi utforske Los angeles, San Diego for å besøke verdens største dyrehage, San Fransisco og resten av California og strendene der. Når vi vet mer om reisemulighetene skal vi se om vi kommer oss til Florida og Disney World, Las Vegas, selv om vi ikke er gammel nok til å ha det litt artig der og ellers plasser som måtte friste. Er det noen som har vært i USA blir vi veldig glad om tips og plasser du vil ambefale.
Jeg vet at den tiden vi har vært i New Zealand vil være den med mest minner om dette året. Alle de gode menneskene vi har møtt. Vi har fått venner over hele verden som vi kan dra å besøke nå, så dette er ikke siste gang vi forlater norge. Reising og det å oppdage nye kulturer er helt fantastisk. I tillegg til at man lærer mer om seg selv. Det er en opplevelse og erfaring man blir å ha nytte av senere i livet.
Jeg og Linda er faktisk ikke lei hverandre ennå, noe noen kanskje ville trudd. Vi har levd i hælene på hverandre i 7 mnd nå, og har ennå en god stund igjen. Vi er som Ying og Yang. Når jeg finner meg en mann, tror jeg nesten han må være som Linda, bare i gutteformat for at jeg skal klare å holde ut resten av livet. Ingen er så god som Linda!
Nå skal jeg ordne siste rest før vi drar til USA! Stenge banken, forsikring på bilen og kanskje litt suvenirshopping. Også må jeg dra i kiosken å se om de har flere påskeegg igjen, og virkelig nyte det siden det mest sannsynelig er siste gang i hele mitt liv jeg blir å få spise et slikt et. De er som Freia sine påskeegg i lilla kartong, bare 100 ganger bedre!
tirsdag 4. mai 2010
søndag 25. april 2010
Litt unyttig oppdatering
Nå sitter vi på biblioteket å venter på at kineserbutikken skal åpne så vi får oss litt mat. Skrubbsultene! På menyen er det sweet and sour-pork og lemon-kylling. Supergodt! I kveld er det tid for frustrerte fruer på Linda, så får se hva jeg finner på.
I morgen er det tid for å dra videre, uten å vite hvor vi vil og hva vi skal gjøre. Ikke så mye å gjøre med forslåtte hender, så det er litt kjipt. Særlig siden vi hadde planlagt så mye. Gruvevandring, Zorbeing, fjellturer, svømme med delfiner og ellers det som måtte friste.
Vi har hatt en koselig tid i New Plymouth og guttene har tatt godt vare på oss. I går hadde mora til Jeremy bursdag, så vi fikk være med han dit. Der fikk vi hilse på stortsett hele familien, som var supersnill og veldig pratsom. Spesielt etter noen glass med sprudlevin. På bordet fikk vi servert kjeks og masse god ost, i tillegg til druer og litt sjokolade, som falt veldig i smak for meg og Linda. Og her er det visst vanlig å bare bringe litt potetgull, vin eller noe annet godt å knaske på når det er bursdag. Vi var heldig med været, og hadde en super dag. På kvelden tok broren til Jeremy og inviterte oss med på kino for å se "BOY". En 110% kiwifilm. Linda likte den bedre enn meg.
Ellers den tiden vi har vært her har vi opplevd litt av vært. Forrige uke engang hører jeg Linda brøle ut; Muuuus! Og når jeg kommer inn i stuen står hun i stuen og kommenderer med til å fange musen. Så jeg går rundt på musejakt mens hun står i stolen og filmer med samtidig som hun hyler hver gang musen springer forbi. Jeg klarte ikke å fange den. Dette skjedde to dager etter at hun hadde funnet en levende mus i søppelbøtten.
På fredag skulle vi egentli være med Josh, en kompis av Jeremey, i dyrehagen og på fjelltur for å sove over til lørdagen. Men pga. dårlig vær, måtte vi droppe den turen. Dyrehagen var stengt i tillegg, så ikke mye action den dagen. På lørdagen så vi på rubgykampnl til Jeremy og broren, noe som alltid er artig. Kjekke, store gutter som sloss mot hverandre.
På det bildet av meg og Linda kan man se Mt. Taranaki i bakgrunnen. Det er det fjellet i New Zealand som mest folk har besteget. Bare minutter etter dette bildet var tatt, var hele fjellet dekt av skyer. Været endrer seg sikkelig fort her, så det er vanskelig å vite hva man skal ha på seg når man forlater huset eller bilen. For en time senere kan det være strålende sol eller masse regn.
Har forresten fått meg pannelugg, som jeg ble kjempefornøyd med :)
I morgen er det tid for å dra videre, uten å vite hvor vi vil og hva vi skal gjøre. Ikke så mye å gjøre med forslåtte hender, så det er litt kjipt. Særlig siden vi hadde planlagt så mye. Gruvevandring, Zorbeing, fjellturer, svømme med delfiner og ellers det som måtte friste.
Vi har hatt en koselig tid i New Plymouth og guttene har tatt godt vare på oss. I går hadde mora til Jeremy bursdag, så vi fikk være med han dit. Der fikk vi hilse på stortsett hele familien, som var supersnill og veldig pratsom. Spesielt etter noen glass med sprudlevin. På bordet fikk vi servert kjeks og masse god ost, i tillegg til druer og litt sjokolade, som falt veldig i smak for meg og Linda. Og her er det visst vanlig å bare bringe litt potetgull, vin eller noe annet godt å knaske på når det er bursdag. Vi var heldig med været, og hadde en super dag. På kvelden tok broren til Jeremy og inviterte oss med på kino for å se "BOY". En 110% kiwifilm. Linda likte den bedre enn meg.
Ellers den tiden vi har vært her har vi opplevd litt av vært. Forrige uke engang hører jeg Linda brøle ut; Muuuus! Og når jeg kommer inn i stuen står hun i stuen og kommenderer med til å fange musen. Så jeg går rundt på musejakt mens hun står i stolen og filmer med samtidig som hun hyler hver gang musen springer forbi. Jeg klarte ikke å fange den. Dette skjedde to dager etter at hun hadde funnet en levende mus i søppelbøtten.
På fredag skulle vi egentli være med Josh, en kompis av Jeremey, i dyrehagen og på fjelltur for å sove over til lørdagen. Men pga. dårlig vær, måtte vi droppe den turen. Dyrehagen var stengt i tillegg, så ikke mye action den dagen. På lørdagen så vi på rubgykampnl til Jeremy og broren, noe som alltid er artig. Kjekke, store gutter som sloss mot hverandre.
På det bildet av meg og Linda kan man se Mt. Taranaki i bakgrunnen. Det er det fjellet i New Zealand som mest folk har besteget. Bare minutter etter dette bildet var tatt, var hele fjellet dekt av skyer. Været endrer seg sikkelig fort her, så det er vanskelig å vite hva man skal ha på seg når man forlater huset eller bilen. For en time senere kan det være strålende sol eller masse regn.
Har forresten fått meg pannelugg, som jeg ble kjempefornøyd med :)
onsdag 21. april 2010
New Plymouth på overtid.
Vi ble med Tim til New Plymouth som planlagt. Tim bor sammen med to andre gutter. Jeremy og en til som jeg ennå ikke har lært navnet på etter over en uke. Begge to er snille gutter med godt humør! Første dag vi ankom skulle Linda egentli se Frustrerte Fruer, men slik ble det altså ikke. Istedenfor kjørte vi longboard i solnedgang langs strandkanten sammen med en hel guttegjeng. Etterpå var det Rugbykamp på TVen etterfulgt av pizza på en koselig restaurant. Etter det igjen var det mer longboardkjøring. Denne gangen i et tomt, stort parkeringshus. Kjempeartig! Vi sprang opp trappene og kjørte ned igjen, om og om igjen. Jeg og Linda følte oss som eksperter! Så dagen etter når alle var på jobb, bortsett fra Tim som jobber på oljeplattform, tok vi tre oss turen på longboard igjen langs strandkanten. Denne dagen var det litt mye vind, noe som gjorde at det ble veldig skinglete om man kom for fort. Det endte med at jeg datt noe sinnsykt, men var bare å komme seg opp igjen fortest mulig å redde brettet. Tim stakkars, torte ikke flire før Linda flirte så mye at hun holdt på å pisse på seg, for det så jo selvfølgelig veldig komisk ut. Fortsatt litt skjelven i bena var det bare å kjøre videre. Kunne jo ikke ødelegge moroa for Linda og Tim. Men for hvert minutt kjente jeg blodet pumpe noe veldig i armen, men det fikk bare være.
Etter en liten pause fant jeg og Linda ut at vi skulle bytte brett å se hordan vi likte best. Linda var så lur å starte på toppen av en bakke å peise ned, noe som endte med et veldig komisk fall. To saltoer og der ble hun liggende. Trodde ikke jeg skulle klare å stoppe å flire, selv om jeg syntes veldig synd i henne såklart. For når Linda blir liggende, da har hun det ond. Resultatet ble en ubeskrivelig stor kul i hodet og en ond arm, så det beste var å komme seg på sykehuset å få sjekket hodet. Jeg og Linda flirte nesten konstant mens vi satt der å ventet i over 4 timer, spesielt når jeg ble ropt opp. Siden jeg heter Aas til etternavn uttaler alle det som Ass, som i rumpe, så fikk mange rare blikk når jeg ble ropt opp. Linda kom hjem med en brekt arm og ingen hjernerystelse og jeg hadde bare forstuet armen noe så sinnsykt. Så med to delvis hendigkappede jenter i huset, fikk vi servert god middag fra kokken Tim uten å måtte gjøre oppvask etterpå. Dette var jo en drøm.
Men det ble fort kjedelig. Med såre hender er det ikke så mye å finnet på annet enn å se på TV. Og siden ingen av oss kunne kjøre bil, ble vi værende etter Tim dro på jobb og. Heldigvis for oss, liker Jeremy seg i vårt selskap, siden det er han som er huseieren.
Etter tre dager kunne jeg endelig hjelpe til med oppvarsk og ellers gjøre alt Linda ikke kunne gjøre. Som å lage henne frokost, vaske opp etter henne, ta på henne deodorant, ordne håret, osv. Jeg fikk meg stilling som slave, altså! Men hva gjør man vel ikke for sin beste venn? Noen ganger må jeg til og med mate henne og kutte opp maten på middagsfatet. Levet livet som husmor med et umulig barn.
Etter 6 dager var det på tide å prøve å kjøre bil, noe som endte i et nestenkresj. Men gikk heldigvis bra!
Planen vår var egentlig å komme oss videre samme dag som Tim skulle på jobb. Da skulle vi til Hamilten og se vår første Rudbykamp, noe vi gledet oss veldigfor. Så når helgen kom var Jeremy så snill å invitere oss med hannes Rugbylag, for de skulle spille kamp. Selvfølgelig! Vi fikk være med busses som var full av store, kjekke rugbygutter. Kampen var rå og endte med seier til Jeremy's lag.
En annen dag var vi med Tim og noen venner av han å spilte Bowling. Guttene visste sympati til Linda og spilte alle med venstrearmen stortsett hele runden, siden hun bare kan bruke venstrearmen. Vi spilte også sammen med Arthur. Verdens nest eldste med Down Syndrom. Han er hele 65 år, noe jeg ikke kunne gjettet. Kjempesøt! Er en i America som er to år eldre enn han som har verdensrekorden.
Det har også pågått en surfekonkuranse her som vi var å så på noen dager. Vinneren var en 17 år gammel jente fra Hawaii. Ellers har vi bare koset oss framfor TVen med god sammvittighet. Spist mye frukt og laget gode smoothier. Og siden guttene neker oss å spise havregrynsgrøt til middag, har vi fått servert noen gode måltid mens vi har vært her. Så har vi blitt venn med nabokjerringa. Inviterte oss over på te og kaker igår, og der ble vi sittende i over tre timer å høre på alt hun hadde å snakke om. Koselig dame med mange artige historier. Spesielt en der hun fortalte om en jente som jobbet veldig hardt: "She was working like a niggah" Jeg og Linda holdt selvfølgelig på å flire oss i hel. Vi skulle egentli være med Jeremy til foreldrene hannes, men han dro før vi kom oss ut der i fra. I stedenfor fikk vi servert middag fra han jeg ikke har lært navnet på ennå.
Planen er å dra videre denne til helgen, men man vet aldri med oss. Guttene er jo så snill med oss.
Etter en liten pause fant jeg og Linda ut at vi skulle bytte brett å se hordan vi likte best. Linda var så lur å starte på toppen av en bakke å peise ned, noe som endte med et veldig komisk fall. To saltoer og der ble hun liggende. Trodde ikke jeg skulle klare å stoppe å flire, selv om jeg syntes veldig synd i henne såklart. For når Linda blir liggende, da har hun det ond. Resultatet ble en ubeskrivelig stor kul i hodet og en ond arm, så det beste var å komme seg på sykehuset å få sjekket hodet. Jeg og Linda flirte nesten konstant mens vi satt der å ventet i over 4 timer, spesielt når jeg ble ropt opp. Siden jeg heter Aas til etternavn uttaler alle det som Ass, som i rumpe, så fikk mange rare blikk når jeg ble ropt opp. Linda kom hjem med en brekt arm og ingen hjernerystelse og jeg hadde bare forstuet armen noe så sinnsykt. Så med to delvis hendigkappede jenter i huset, fikk vi servert god middag fra kokken Tim uten å måtte gjøre oppvask etterpå. Dette var jo en drøm.
Men det ble fort kjedelig. Med såre hender er det ikke så mye å finnet på annet enn å se på TV. Og siden ingen av oss kunne kjøre bil, ble vi værende etter Tim dro på jobb og. Heldigvis for oss, liker Jeremy seg i vårt selskap, siden det er han som er huseieren.
Etter tre dager kunne jeg endelig hjelpe til med oppvarsk og ellers gjøre alt Linda ikke kunne gjøre. Som å lage henne frokost, vaske opp etter henne, ta på henne deodorant, ordne håret, osv. Jeg fikk meg stilling som slave, altså! Men hva gjør man vel ikke for sin beste venn? Noen ganger må jeg til og med mate henne og kutte opp maten på middagsfatet. Levet livet som husmor med et umulig barn.
Etter 6 dager var det på tide å prøve å kjøre bil, noe som endte i et nestenkresj. Men gikk heldigvis bra!
Planen vår var egentlig å komme oss videre samme dag som Tim skulle på jobb. Da skulle vi til Hamilten og se vår første Rudbykamp, noe vi gledet oss veldigfor. Så når helgen kom var Jeremy så snill å invitere oss med hannes Rugbylag, for de skulle spille kamp. Selvfølgelig! Vi fikk være med busses som var full av store, kjekke rugbygutter. Kampen var rå og endte med seier til Jeremy's lag.
En annen dag var vi med Tim og noen venner av han å spilte Bowling. Guttene visste sympati til Linda og spilte alle med venstrearmen stortsett hele runden, siden hun bare kan bruke venstrearmen. Vi spilte også sammen med Arthur. Verdens nest eldste med Down Syndrom. Han er hele 65 år, noe jeg ikke kunne gjettet. Kjempesøt! Er en i America som er to år eldre enn han som har verdensrekorden.
Det har også pågått en surfekonkuranse her som vi var å så på noen dager. Vinneren var en 17 år gammel jente fra Hawaii. Ellers har vi bare koset oss framfor TVen med god sammvittighet. Spist mye frukt og laget gode smoothier. Og siden guttene neker oss å spise havregrynsgrøt til middag, har vi fått servert noen gode måltid mens vi har vært her. Så har vi blitt venn med nabokjerringa. Inviterte oss over på te og kaker igår, og der ble vi sittende i over tre timer å høre på alt hun hadde å snakke om. Koselig dame med mange artige historier. Spesielt en der hun fortalte om en jente som jobbet veldig hardt: "She was working like a niggah" Jeg og Linda holdt selvfølgelig på å flire oss i hel. Vi skulle egentli være med Jeremy til foreldrene hannes, men han dro før vi kom oss ut der i fra. I stedenfor fikk vi servert middag fra han jeg ikke har lært navnet på ennå.
Planen er å dra videre denne til helgen, men man vet aldri med oss. Guttene er jo så snill med oss.
lørdag 10. april 2010
Wellington - the capital og en spontanhelg i Wanganui
Sent på torsdagskvelden kom vi i land etter tre timer på fergen til Wellington. Det var bekkmørkt og vanskelig å finne fram i storbyen. Er så mange enveiskjøringer overalt. Men etter en times leting fant vi en parkeringsplass litt opp og bort, så vi tok sjangsen på å stå der for natten. Neste morgen våknet vi av at parkeringsplassen begynnte å fylles opp av biler, så det var bare å komme seg av sted. Vi klarte etterhvert å lese oss fram på kartet til Informasjons-senteret og fant et stort parkeringshus like ved siden av, som kostet flesk. For hele dagen måtte vi betale $18 som tilsvarer 72 kr ca. Men det var en flott dag. Vi besøkte to store museum med gratis inngang og det tok stortsett hele dagen å komme seg igjennom. Mye interessant om New Zealand, Maorikultur og ellers alt mellom himmel og jord. Var også en snarttur innom et galleri, men fant fort ut at det var ikke helt vår greie.
Wellington er en flott by med mye liv. Dem sier at dette er byen med beste nattelivet som vi desverre ikke fikk testet ut. Derimot var vi på en rast fjelltur - Mt. Victoria som har utsikt over hele Wellington fra alle kanter. I tillegg er noen deler av Ringenes Herre spilt inn i det området, som vi ville sjekke ut. Vi fulgte de røde pilene som vi trodde var markeringen til Ringenes Herre-områdene, men det visste seg at det var markering for et sykkelrenn som var den dagen. Mannen som fortalte oss det, flirte godt av oss. Følte oss lite smart etter det. Når vi kom til et endepunkt tok vi bilder og snakket om så rart at Frodo og resten gjengen har stått akkurat her som vi står nå.
Etter en fin tur i flott vær var det påtide å forlate Wellington, men ingen anelse om hvor vi ville dra. Så vi startet bare å kjøre nordover. Etter en times kjøring fant vi oss en flott, lang strand for å ha en rask picnic. Det endte med at jeg sovnet av og Linda satt å leste magasin. 2 timer senere var vi på veien igjen. Plutselig blir vi forbikjørt av to gutter som vinker og smiler no veldig i det dem kjører forbi, så disse måtte vi sjekke ut. Begynte å tulle å tøyse litt og så fort vi fikk muligheten var det bare å kjøre forbi dem igjen. Linda gikk bak i sengen og lagde show for dem og gir dem nummeret vårt med hjelp av tegnespråk gjennom ruten. Michel og Harley, 21 og 22 år fra Wellington. De skulle til Wanganui på jetbåtshow og inviterte oss med og siden vi ikke hadde noen bedre planer var det bare å følge etter dem hele veien. Vel framme, og spent på va denne helgen vil bringe. Vi dro opp til en kompis av dem som heter Tim, som har ei fantastisk mamma som jeg skal fortelle mer om senere. Vi dro på jetbåt-show sammen med guttene og mora, noe som var superartig, men veldig kaldt. Raske båter som kjempet om den beste tiden. Noen utforkjøringer og båter som tok fyr, så det var mye action der. Onkelen til Tim var med i løpet, så vi kom inn på VIP-området der vi fikk bra plasser og en nærmere titt på båtene. Etter løpet dro vi alle tilbake til Tim. Onkelen kom forresten på andreplass.
Familei til Tim eier et svært hus med billijardbord, egen bar, basseng, SPAbasseng og en fantastisk utsikt mot fjell og hav. Faren jobber i oljebransjen, så de har mye penger. I grasjen står det 3 biler og 2 på utsiden. Mora til Tim er så fantastisk snill og lar oss sove inne i den store dobbeltsengen og lar oss nyte en varm, lang dusj - noe vi virkelig utnytten i morgest. Supersnill dame, så til jul skal vi sende henne et julekort :)
Det ble en artig kveld med masse gratis drikke på oss. Vi dro på byen en tur, der Linda nesten ble slått ned av noen jenter som må ha vært veldig sjalu på henne for en eller annen grunn. De dyttet, stirret og peket på Linda hele kvelden. Byen stengte så tidlig som klokken 2, så da var det hjem for å spille litt mer billijard og ellers bare kose oss mest mulig. Guttene var tidenes!
I morgest, etter en fantastisk natters-søvn i den gode sengen våknet vi opp til den gode frokosten som Tim hadde ordnet til oss. Eggerøre, bacon, toast, tomat og chips. Etter frokost var det tid for litt offroad-kjøring. Vi tok firhjulstrekken og fant en løype ved siden av en flott strand med masse døde haier på. Her var det bare å kjøre dit bilen kom seg fram. Sykt artig! Satt oss fast en gang og holdt på å rulle overende i det vi kom oss løs. Jeg og Linda fant fort ut av hva slags bil vi vil ha oss.
Nå ligger vi ute på gresset og koser oss i solen. Mora har middag på bordet til oss om en times tid og etter det skal Tim ta oss med på en guidet kjøretur så vi kan få noen bra bilder. Mye flott å se her. I morgen skal vi være med Tim til New Playmouth hvor han bor og jobber. Da skal vi få teste ut bodyboard og motor-crossing i samme terreng som i dag og Linda skal få se frustrerte fruer på TV.
Livet er hærlig!
Wellington er en flott by med mye liv. Dem sier at dette er byen med beste nattelivet som vi desverre ikke fikk testet ut. Derimot var vi på en rast fjelltur - Mt. Victoria som har utsikt over hele Wellington fra alle kanter. I tillegg er noen deler av Ringenes Herre spilt inn i det området, som vi ville sjekke ut. Vi fulgte de røde pilene som vi trodde var markeringen til Ringenes Herre-områdene, men det visste seg at det var markering for et sykkelrenn som var den dagen. Mannen som fortalte oss det, flirte godt av oss. Følte oss lite smart etter det. Når vi kom til et endepunkt tok vi bilder og snakket om så rart at Frodo og resten gjengen har stått akkurat her som vi står nå.
Etter en fin tur i flott vær var det påtide å forlate Wellington, men ingen anelse om hvor vi ville dra. Så vi startet bare å kjøre nordover. Etter en times kjøring fant vi oss en flott, lang strand for å ha en rask picnic. Det endte med at jeg sovnet av og Linda satt å leste magasin. 2 timer senere var vi på veien igjen. Plutselig blir vi forbikjørt av to gutter som vinker og smiler no veldig i det dem kjører forbi, så disse måtte vi sjekke ut. Begynte å tulle å tøyse litt og så fort vi fikk muligheten var det bare å kjøre forbi dem igjen. Linda gikk bak i sengen og lagde show for dem og gir dem nummeret vårt med hjelp av tegnespråk gjennom ruten. Michel og Harley, 21 og 22 år fra Wellington. De skulle til Wanganui på jetbåtshow og inviterte oss med og siden vi ikke hadde noen bedre planer var det bare å følge etter dem hele veien. Vel framme, og spent på va denne helgen vil bringe. Vi dro opp til en kompis av dem som heter Tim, som har ei fantastisk mamma som jeg skal fortelle mer om senere. Vi dro på jetbåt-show sammen med guttene og mora, noe som var superartig, men veldig kaldt. Raske båter som kjempet om den beste tiden. Noen utforkjøringer og båter som tok fyr, så det var mye action der. Onkelen til Tim var med i løpet, så vi kom inn på VIP-området der vi fikk bra plasser og en nærmere titt på båtene. Etter løpet dro vi alle tilbake til Tim. Onkelen kom forresten på andreplass.
Familei til Tim eier et svært hus med billijardbord, egen bar, basseng, SPAbasseng og en fantastisk utsikt mot fjell og hav. Faren jobber i oljebransjen, så de har mye penger. I grasjen står det 3 biler og 2 på utsiden. Mora til Tim er så fantastisk snill og lar oss sove inne i den store dobbeltsengen og lar oss nyte en varm, lang dusj - noe vi virkelig utnytten i morgest. Supersnill dame, så til jul skal vi sende henne et julekort :)
Det ble en artig kveld med masse gratis drikke på oss. Vi dro på byen en tur, der Linda nesten ble slått ned av noen jenter som må ha vært veldig sjalu på henne for en eller annen grunn. De dyttet, stirret og peket på Linda hele kvelden. Byen stengte så tidlig som klokken 2, så da var det hjem for å spille litt mer billijard og ellers bare kose oss mest mulig. Guttene var tidenes!
I morgest, etter en fantastisk natters-søvn i den gode sengen våknet vi opp til den gode frokosten som Tim hadde ordnet til oss. Eggerøre, bacon, toast, tomat og chips. Etter frokost var det tid for litt offroad-kjøring. Vi tok firhjulstrekken og fant en løype ved siden av en flott strand med masse døde haier på. Her var det bare å kjøre dit bilen kom seg fram. Sykt artig! Satt oss fast en gang og holdt på å rulle overende i det vi kom oss løs. Jeg og Linda fant fort ut av hva slags bil vi vil ha oss.
Nå ligger vi ute på gresset og koser oss i solen. Mora har middag på bordet til oss om en times tid og etter det skal Tim ta oss med på en guidet kjøretur så vi kan få noen bra bilder. Mye flott å se her. I morgen skal vi være med Tim til New Playmouth hvor han bor og jobber. Da skal vi få teste ut bodyboard og motor-crossing i samme terreng som i dag og Linda skal få se frustrerte fruer på TV.
Livet er hærlig!
onsdag 7. april 2010
Scenic flight over Golden Bay
Vi har alltid hatt lyst til å teste ut helikoptertur eller flytur for å se alt det flotte fra himmelperspektiv, og når vi så et tilbud for bare $35 - ca 140 kr, var valget lett. Piloten het Jan Larsen, så måtte si til Linda at det hørtes veldig norskt ut. Det visste seg at han hadde familie fra norge, men hadde aldri vært der selv. Både flyet og piloten har hatt sine bedre, yngre dager, så fikk et lite stikk i hjertet før avgang. Men så fort vi kom opp i lufta var alt bare velstand. Spennende å se naturen på den måten. Jeg ble etterhvert mer i opphengt i å sjekke hvem som hadde den største hagen eller få ideer til design på mitt framtidlige hus.
Trygt på bakken igjen med en god opplevelse og mange fine bilder var vi klar for å forlate Golden Bay. Vi kom oss hele veien til Richmond og fant en stor parkeringsplass vi kunne snike oss inn på for å få oss litt søvn. Og i dag våknet vi i 7-tiden fordi vi begge holdt på å fryse i hel.
Nå sitter vi i Picton og venter på at fergen skal ta oss med til nord-øya klokken 18.06 idag. Mens vi venter har vi hatt vår første dusj på 3 dager, noe som var ubeskrivelig hærlig. Og nå sitter vi på biblioteket for å lade opp alt av elekriske artikler og chatte litt på internett. :) Været er supert og vi har det ellers bare bra, noe dere sikkert kan skjønne hvorfor! :)
Det første bilde er av "pupu sprigs" - det klareste vannet i New Zealand, som jeg skrev om igår. Så hvis man ser godt på bildet kan man se bunden.
Trygt på bakken igjen med en god opplevelse og mange fine bilder var vi klar for å forlate Golden Bay. Vi kom oss hele veien til Richmond og fant en stor parkeringsplass vi kunne snike oss inn på for å få oss litt søvn. Og i dag våknet vi i 7-tiden fordi vi begge holdt på å fryse i hel.
Nå sitter vi i Picton og venter på at fergen skal ta oss med til nord-øya klokken 18.06 idag. Mens vi venter har vi hatt vår første dusj på 3 dager, noe som var ubeskrivelig hærlig. Og nå sitter vi på biblioteket for å lade opp alt av elekriske artikler og chatte litt på internett. :) Været er supert og vi har det ellers bare bra, noe dere sikkert kan skjønne hvorfor! :)
Det første bilde er av "pupu sprigs" - det klareste vannet i New Zealand, som jeg skrev om igår. Så hvis man ser godt på bildet kan man se bunden.
tirsdag 6. april 2010
Golden Bay
Nå har vi forlatt Blenheim - igjen. Denne gangen for alltid! Destiansjon: Golden Bay. Alle snakker så varmt om den plassen, så da var det bare å kjøre avgårde. Bilen går som en drøm og vi er kjempefornøyd. Billig er det og siden vi sover i veikanten. Eneste problemet er å finne dusj. Etter to dager uten dusj begynner man å bli litt desperat. Men det er også sjarmen med å være en backpacker. vi er heldigvis ikke de eneste.
Folket hadde rett iallefall. Golden Bay er ubeskrivelig nydelig. I går var vi å sjekket ut Waikoropupu springs og Wharariki Beach. "pupu springs" er kjent for sitt klare vann, noe vi fort skjønnte hvorfor. Vannet var krystallklart og naturen nydelig. Neste stopp var Wharariki Beach. Absolutt fantastisk. det var grotter og uendelig med sand overalt. Hadde Linda vært en ørn hadde hun bodd der, sa hun.
Nå som vi har stilt klokken en time bakover pg. vintertid, er det bekkmørkt klokken 19.00, så vi tilbringer mye tid i bilen. Tiden bruker vi på å se på film, lese samme bok - samtidig eller dikte opp eventyr til hverande, noe Linda er den beste til. Fantasien hennes er ubeskrivelig.
I dag har vi vært å vandret ved Farewell Spit. En strandlinje som går i en bue, 25 km lang. Vi gikk ikke hele veien ut, men lengere enn vi hadde lov til - med et uhell, for dette er plassen å dra om du vil drømme deg bort. Det var som å være i en ørken omringet av hav på begge kanter, med noen oaser rundt omkring. Umulig å beskrive. Vi fikk litt påskefølelse av å traske på silkesanden i flere timer. Opp på sandfjell og rullet ned igjen. vi kunne trasket i en evighet, men da ville vi begge dødt av dehydrering. Så det var best å snu. Hele turen skulle egentli bare ta ca 2 og en halv time tur/retur, men vi brukte over to timer på bare tilbaketuren.
Nå snart skal vi på flytur å fly over hele Golden Bay, for man kan ikke få nok av den flotte naturen som er her. Det er noen ganger vi bare hopper opp og ned, for det går ikke helt opp for oss mens vi roper til hverandre. Linda, seeee!
Bilde 1 og 2: Farewell Spit
Bilde 3: "pupu springs"
Bilde 4, 5, 6 og 7: Wharariki Beach
Bilde 8: "pupu springs"
Bilde 9 og 10: Farewell Spit
Har ikke helt skjønnt dette med organisering av bilder :p
Folket hadde rett iallefall. Golden Bay er ubeskrivelig nydelig. I går var vi å sjekket ut Waikoropupu springs og Wharariki Beach. "pupu springs" er kjent for sitt klare vann, noe vi fort skjønnte hvorfor. Vannet var krystallklart og naturen nydelig. Neste stopp var Wharariki Beach. Absolutt fantastisk. det var grotter og uendelig med sand overalt. Hadde Linda vært en ørn hadde hun bodd der, sa hun.
Nå som vi har stilt klokken en time bakover pg. vintertid, er det bekkmørkt klokken 19.00, så vi tilbringer mye tid i bilen. Tiden bruker vi på å se på film, lese samme bok - samtidig eller dikte opp eventyr til hverande, noe Linda er den beste til. Fantasien hennes er ubeskrivelig.
I dag har vi vært å vandret ved Farewell Spit. En strandlinje som går i en bue, 25 km lang. Vi gikk ikke hele veien ut, men lengere enn vi hadde lov til - med et uhell, for dette er plassen å dra om du vil drømme deg bort. Det var som å være i en ørken omringet av hav på begge kanter, med noen oaser rundt omkring. Umulig å beskrive. Vi fikk litt påskefølelse av å traske på silkesanden i flere timer. Opp på sandfjell og rullet ned igjen. vi kunne trasket i en evighet, men da ville vi begge dødt av dehydrering. Så det var best å snu. Hele turen skulle egentli bare ta ca 2 og en halv time tur/retur, men vi brukte over to timer på bare tilbaketuren.
Nå snart skal vi på flytur å fly over hele Golden Bay, for man kan ikke få nok av den flotte naturen som er her. Det er noen ganger vi bare hopper opp og ned, for det går ikke helt opp for oss mens vi roper til hverandre. Linda, seeee!
Bilde 1 og 2: Farewell Spit
Bilde 3: "pupu springs"
Bilde 4, 5, 6 og 7: Wharariki Beach
Bilde 8: "pupu springs"
Bilde 9 og 10: Farewell Spit
Har ikke helt skjønnt dette med organisering av bilder :p
torsdag 1. april 2010
Hummer-jakt
I dag tok guttene oss med på hummer-jakt. Måtte opp tidlig-tidlig for å hente utstyr til meg og Linda, i tillegg til å fylle opp noen tanker med oksygen. Vi kom oss avsted til Kaikura litt over 8 i dag tidlig med et mål om å fange den største hummeren. Om du ikke fikk noen skulle du være kylling og den som fanget den minste skulle være frøkasterren. Så hver gang noen fra teamet vårt klapper i hendene, må den ene kaste frø og kyllingen plukke dem opp.
Va fant fram til "the magic spot" og er giret til å komme oss ut i vannet. Jeg og Quinn var de første ut mens Scott lærte Linda det generelle med dykking. Masse bølger, så var et slit å komme seg ut. Men når du først var var kommet deg over det verste var alt bare en lek selv om du noen gang kunne føle deg som en tøydukke under vann som bare ble dratt etter strømmen. Fram og tilbake. Quinn fanget den første hummeren. Fasinerende. Jeg var mest bare opptatt av å holde meg fast så jeg ikke fløyt avgårde, men fant etterhvert teknikken på det. Så var det bare å lete i alle sprekker og hull jeg kunne se uten noe hell. Men Quinn var snill å hjelpe meg å lete og lot meg fange to stykker. Den første var enkel som bare det. Flinke meg. Mens den andre mistet noen ben og andre deler fordi jeg måtte ha noe å holde i for å få den ut av sprekken. Dette var en sværing, så kjente et lite stikk i hjertet når den begynnte å krølle fotene rundt fingrene mine.
Etter mange minutter var det påtide å komme seg opp så Linda også fikk prøvd dette ut. Idet jeg kom opp kunne vi se masse delfiner svømme lengere bort. Hoppet og tok flipper.
Linda så skeptisk ut idet hun gikk ut i vannet. Jeg var bare glad for å ikke ende opp som kyllingen. Etter lang tid, og begge to ennå på overflaten, begynnte man jo å lure på om Linda hadde fått panikk der ute. Men det visste seg at hun hadde for lette vekter og kom seg ikke under vannet, noe som var veldig synd. Jeg tok med faktisk en liten svømmetur i mellomtiden. Kaldt og forfriskende. Guttene tok seg en ekstra tur ut mens vi startet med å pakke sammen utstyr. Det var en flott dag, og nå gleder vi oss bare til middagen. Vi skal ha grillet Crayfish (hummer) med salat og annet godt tilbehør, og selvfølgelig litt ostekake til dessert.
Linda endte opp som kylling og Scott som frøkasteren.
Va fant fram til "the magic spot" og er giret til å komme oss ut i vannet. Jeg og Quinn var de første ut mens Scott lærte Linda det generelle med dykking. Masse bølger, så var et slit å komme seg ut. Men når du først var var kommet deg over det verste var alt bare en lek selv om du noen gang kunne føle deg som en tøydukke under vann som bare ble dratt etter strømmen. Fram og tilbake. Quinn fanget den første hummeren. Fasinerende. Jeg var mest bare opptatt av å holde meg fast så jeg ikke fløyt avgårde, men fant etterhvert teknikken på det. Så var det bare å lete i alle sprekker og hull jeg kunne se uten noe hell. Men Quinn var snill å hjelpe meg å lete og lot meg fange to stykker. Den første var enkel som bare det. Flinke meg. Mens den andre mistet noen ben og andre deler fordi jeg måtte ha noe å holde i for å få den ut av sprekken. Dette var en sværing, så kjente et lite stikk i hjertet når den begynnte å krølle fotene rundt fingrene mine.
Etter mange minutter var det påtide å komme seg opp så Linda også fikk prøvd dette ut. Idet jeg kom opp kunne vi se masse delfiner svømme lengere bort. Hoppet og tok flipper.
Linda så skeptisk ut idet hun gikk ut i vannet. Jeg var bare glad for å ikke ende opp som kyllingen. Etter lang tid, og begge to ennå på overflaten, begynnte man jo å lure på om Linda hadde fått panikk der ute. Men det visste seg at hun hadde for lette vekter og kom seg ikke under vannet, noe som var veldig synd. Jeg tok med faktisk en liten svømmetur i mellomtiden. Kaldt og forfriskende. Guttene tok seg en ekstra tur ut mens vi startet med å pakke sammen utstyr. Det var en flott dag, og nå gleder vi oss bare til middagen. Vi skal ha grillet Crayfish (hummer) med salat og annet godt tilbehør, og selvfølgelig litt ostekake til dessert.
Linda endte opp som kylling og Scott som frøkasteren.
Abonner på:
Innlegg (Atom)